"S/Y Felice"

Sal – Sao Nicolau – Santa Luzia – Sao Vicente

Båt og mannskap er klare for innrykk, og om bord kommer siste halvdel av familien Lien, Susann og Jack (3 ½ år). Vi går hardt ut og etter 16 timers reise fra Oslo for de to nyankomne, og starter «ferien» med nattseilas fra Palmeira til neste øy, Sao Nicolau og byen Tarrafal. Susann fritas fra nattevakt og blir heller stuet inn i forpiggen for å sove med to svette småbarn. God vind og fulle seil gjennom natten, hvor mye søvn det faktisk ble på Susann er usikkert…

 Birk happy med Jack om bord

På morgenen, etter 55 nautiske mil, ankret vi opp under høye fjell i en bitteliten bukt hvor det kun var plass til en båt. Lunsj, bading og strandtur før vi gikk de siste 15 nautiske til Tarrafal. Fiskingen går skikkelig bra, vi dro opp to 4-kilos tuna og det blir sashimi til kvelds! Yeah!

 Tuna – endelig!

Det var lite turister i Palmeira, men i Tarrafal er det ingen! Kystby med sjarmerende sentrum. Hjertelig mottakelse på brygga når vi kommer med jolla, alle vil passe på den og tjene en slant, og alle er veldig vennlige. Folk på hvert gatehjørne som hilser. Strandtur på utrolig flott og helt svart lavasand og bading i bølgene. Middagen fra h…. med fire sultne og hyperaktive barn, vanvittig lang ventetid på maten, og jeg tror vi spiste på ti minutter (vi satt der sikkert i halvannen time)… Det er alltid deilig å komme ut i båten og hjem! Og deilig når fem kids sover og vi kan åpne en vin!

 Felice i bukta i Tarafall

 Black beach (dette er fargefoto!)

 Engler til bords…

 Fase 3 av klipp…

I Tarafall fikk vi fylt opp båten med friske grønnsaker og frukt fra det lokale markedet der fire damer stod i hver sin bod med de samme grønnsakene/frukten. Denne øya er nemlig mer frodig og dyrkbar enn Sal, fordi høye fjell stopper skyene som så gir nedbør.

Dagen etter seilte vi videre til Santa Luzia som er nasjonalpark og under tvil la vi oss godt inn mot land. Det blåste mye og det hadde vært en huskete tur. Topp å komme inn på land med øde strand og fantastiske skjell! Bøtte, spade, bading, løp hvor dere vil – og en øl på de voksne («vi» er jo på ferie…)!

 Felice i dønningene

 Lykke i land!

 Kjøper fisk av lokale fiskere

 Kose-kiser

Barn om bord betyr et vanvittig nivå når det gjelder aktivitet og støy – det er ikke langt mellom latter og gråt (gjelder for mødrene også…)! Jack og Birk leker og herjer (det går i biler og sverd), og Birk er glad for å ha fått en gutt om bord! Jentene tegner og pusler innimellom erting og små-krangling med gutta (merkelig dette med kjønnsrollene… Og de to jentene om bord her er TØFFE jenter!) Og alle elsker å bli lest for, og det er det mye av! Vanvittige måltider der kidsa veksler mellom å slå seg vrang (heldigvis) og mødrene hisser seg opp i tur og orden… Men vi synes vi klarer oss bra – det er hygge og lek og moro og kos og oppfinnsomhet og latter!

 (i Mindelo)

Så satte vi igjen ut i bølger og vind (det blåste 30 knop jevnt) med Mindelo på Sao Vicente som endelig mål på Cabo Verde. Vi satte et rev og kastet ut begge fiskelinene i nokså røffe forhold. Det var en kort og huskete tur med halvapatiske og uggene barn, men med godt humør. Vi hadde stålsatt oss litt og det var god stemning og enkel servering (salte kjeks og nøtter). Mikkel bråvåknet da han fikk en real skyll rett inn i vognen der han stod og sov godt bundet fast ved masten… Og når bølgene var på det meste (rundt 5 meter) synger begge fiskesnellene samtidig og linene fyker ut. Thomas og Jo slipper unger og ror og løper på akterdekk og trekker med gledeshyl opp en bonito og en mahi mahi! Fett!

 Lar autopiloten få litt hvile i bølgene

 Slapp gjeng…

Kysten av Sao Vicente er flott med dramatisk natur, og når vi kommer på nordvestsiden av øya og begynner å nærme oss Mindelo går høye sorte klipper rett i havet og sjøen slår inn med høy sprøyt.   På veien seilte vi forbi to fiskebåter på 20 fot med latinerrigg, og vi var veldig glade for at Felice er så trygg og stabil som hun er! På vei inn til Mindelo etter å ha rundet den siste odden kunne vi klart se skillet der sjøen la seg og gledet oss til rolig vann. Da vi endelig kom dit ble vi overrasket av fallvinder på over 45 knop… De på havnekontoret fortalte at dette ikke var vanlig vær i området, og det var digg å ligge godt fortøyd på brygga.

 I havn!

Mindelo Marina drives av en tysker og er den eneste marinaen på Kapp Verde. Vestlig standard og vestlige priser… Her kan man få gjort alt av reparasjoner og installasjoner på båten om nødvendig. For oss betyr det installasjon av NavTec, reparasjon av kjøleskap og litt andre småjobber som det er greit å sette bort… Det er mye svell i havna og de deilige blå superfortøyningstauene våre ryker et etter et. Masse rubbadubber på tauene og doble spring!

I Mindelo er det masse å se! Det selges frukt, grønt, fisk og alt annet på hvert eneste gatehjørne og det er imponerende mange bruktbutikker (som her er et litt annet konsept enn hjemme: mer søppeldynge enn gjenbruksutsalg…), også er det masse småboder som både selger godteri og drinker – herlig kombo! Det er tydelig mye fattigdom, og mange er interessert i å tjene noen småslanter på hva som helst. Men likevel er de aller fleste glade, interessert og veldig trivelige. Og de er veldig takknemlige når vi gir bort klær, dyner, leker og utstyr som vi ikke lenger trenger, eller noen penger til skolemateriell eller en øl…

 Ivi + Billie

Clube Nautico er byens yacht club og er deilig shabby og et kult sted, her ble det ettermiddagshygge med vino verde og pannekaker!

 Clube Nautico

 Birk og Jack i baren

Etter grundig vask av båten var turen over for Ivi, Jack, Susann og Thomas, i hvert fall for denne gang, og de listet seg ut en grytidlig morgen. Tusen takk for topptur! Det har vært trivelig med dere fra første kikk på båten, og vi er takknemlige for alle tips og råd og svar dere har hjulpet oss med fra Felice ble vår (og nei, det er ikke for mye, Thomas!). Det har vært hyggelig og kult å ha dere om bord, og det hadde jo vært rått om vi kommer seilende til Tikopia! Dere er en fin gjeng, med fine, glade, morsomme og badende barn.  So long og god tur til Tikopia!

 Ny og gammel gjeng på Felice

Så er vi alene igjen og det blir stille og rolig når mannskapet halveres. Det er litt rart og litt tomt, og ganske deilig med mye plass.

 Dykkere…

Nå legger vi igjen Felice på brygga i Mindelo, og drar til Norge i ti dager på grunn av sykdom i familien. Det føles som det eneste riktige å reise hjem en tur nå. Og det blir fint å være sammen med familie og venner hjemme.

Finally, the day before we left for Norway, we can see Supermolli in the marina! Everyone is happy to see each other and from now on we will start dating in Caribbean and probably through the Panama canal and further into the Pacific. We are looking forward to sail with you, super people!

Maria får siste finish på sveisen hos stjerne-Barbearia dagen før vi drar hjem, etter at både Jo og Susann har vært bortpå med saksen opptil flere ganger hver. Nå begynner det å ligne noe! Digg å slippe alltid fuktig og seigt langt saltvannshår som aldri tørker.

Gangster cut…

Vi drar hjem igjen til Felice 24. november, og noen dager etter dukker Erik (kompis, båtbyggerkompanjong, seiler, drømmer, fødte ekspert på pasta+løk og den perfekte gast) opp – også krysser vi Atlanteren. Neste ankring i Karibien! Yeah!!!

 Snart tuna sashimi!

Sal (Palmeira – Santa Maria – Mordeira – Palmeira)

Cabo Verde er fett! God stemning, masse som skjer, ting å se på, trivelige folk, deilig musikk, god karma!

Etter innsjekk på Cabo Verde (måtte i taxi til flyplassen for å slippe å legge igjen alle passene hos politiet) og en liten rundtur i havnebyen Palmeira seilte vi helt sør på øya, for å finne en barne- og badevennlig strand. Det var sånn passe vellykket, ettersom beste alternativ var turistbyen Santa Maria. Det var ganske hissig svell der også, selv om det hadde vært lite vind lenge, så vi rullet godt for anker. Måtte kaste hekkanker i tillegg, for å prøve å få båten til å ligge mer med bølgene.

 Varm velkomst syd på Sal

 Servering i by’n

All-inclusive-hoteller og svell til tross, vi koste oss vi! Badejentene Ivi og Billie fikk seg et skikkelig bølgebad i brenningene på stranden – de er tøffe (og ja mormor, MED armringer)! Thomas var happy etter besøk hos den lokale barbereren (må jobbe litt med tan i nedre ansiktsregion noen dager fremover nå). Og alle var glade for den lille shabby strandbua som solgte caipirinha og is, og der lokale musikkere spilte herlig musikk utover ettermiddagen og kvelden. Mikkel showet med alle og spiste sand (fin måte å få kjørt inn to timers tidsforskjell på), Birk, Billie og Ivi danset og stupte kråke i sanden (veldig kjekt etter at de akkurat hadde fått seg en ferskvannsdusj i dykke-sjappa…) og vi voksne smilte!!! Det toppet seg da musikerene spilte sangen «Felice», som vi fikk tatt opp og som vi har spilt iherdig på båten etter det! Turen hjem i mørket med fire overtrøtte kids og en jolle som måtte svømme-hentes fra bøye gikk over all forventning, no stress – som er «slagordet» blant lokalbefolkningen på Cabo Verde! Avsluttet kvelden med fase en av hårklipp på mama, digg å slippe langt drift saltvannshår som aldri tørker. Fase to ble gjort i dagslys dagen etter.

 I Caiprina/is-baren på stranden

 SAND etter ferskvannsdusj…

 Fase to av hair cut…

Dette med svell viser seg å være en greie her på atlanterhavsøyene (kanskje ikke så rart…) og etter en natt i naturhavna Mordeira, hvor jolla holdt på å velte i dønningene på vei inn til land og Thomas gikk i sjøen, dro vi tilbake til lokalt småbyliv i lille Palmeira.

 Urolig natt for anker (slepesporet vårt)…

Palmeira er en rolig og beskyttet havn når man tørr å gå helt inn, mellom småbåtene og vraket av en veltet fiskebåt som ingen ser ut til å gjøre noe med. Derfor var det flere i båt som hadde søkt ly der, og båtene lå tett som på Tunø i juli. Så tett at de faktisk lå og dunket borti hverandre (for anker)! Godt det er litt lavere standard på båtparken her enn i Cascais…

 Tett ankring…

Daniel, El capitan el porto (havnesjefen), var heldigvis kompis og vannmannen spilte på lag, så vi fikk gå til brygge og fylt opp vanntankene og båten fikk seg en etterlengtet vask over dekk. En utsending bestående av småmatroser og Thomas på dieseltokt sikret også at vi uten stress vil komme oss til Mindelo i tilfelle vindstille. Vi la oss fort ut på anker igjen når dette var gjort, for å slippe å tenke på fortøyningstau som gnager på betongbrygga og kakerlakker som spankulerer om bord på det…

Vi må også takke den frodige damen i det røde huset nok, som var grei og vasket en hel del tøy for oss (hun drev forøvrig også å ribbet duer da vi hentet tøyet, herlig kombo).

Gutta fikk seg en kveld på by’n (viktig å opprettholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret om bord…), mens Maria passet kids. Det var lørdag og god stemning med live lokal musikk (en fyr med elektrisk fele og synthesiser tok helt av på Fado-toner) og det ble en runde på de fleste av byens barer, med flere lokale helter og personligheter. Det ble også stiftet bekjentskap med den lokale rommen på Cabo Verde, Grog, et brennevin med ubehagelig bivirkning dagen derpå…

Det har vært stille og varme dager her og vi blir litt late (så lat som man kan bli med båten full av kids…) og trenger mye vann. Normalt er det mye vind på Cabo Verde og vi håper den dukker opp snart for det er litt strevsomt med svettedråper på leppa bare man skal ned å fylle en vannflaske (eller renner nedover ryggen i det vi prøver å få pusset tenner på fire kids…)! Felice gjør seg forresten godt med Hello Kitty-vindfanger i fordekksluka! Etter leggetid er det digg – det er rolig, fin temperatur og øl i cocpit! No stress!

Som ekte turister har vi sett øya fra planet på en pick up også. Vi besøkte øyas saltverk og noen av oss fikk flyte i det salte vannet (26% salt) (de som ikke ble såre av saltet eller med overmot på svømmeferdigheter fikk seg et sjokk da svømmeferdighetene ikke meldte seg på dypet, til tross for det salte vannet…). Ellers hjalp kidsa den lokale bilvaskeren i Espargos, mens vi andre ettervert fikk spist lunsj (de satte inn kyllingen i grillen da vi kom, men beroliget oss med at det straks var klart…)! No stress…

 Vi ser Sal fra lasteplanet på en pick up!

 Salt!

 Fin sjåfør!

Da vi kom tilbake og skulle kjøre jolla ut til båten var bensinslangen borte, men heldigvis var gjengen som grillet og drakk på brygga raske med å «finne» den i en båt litt lenger bort. De var også veldig takknemlige for en Grog hver i «finnerlønn»! Sånn lærte vi å ta med bensinslangen på bytur, i tillegg til å låse fast vester, bensintank og årer…  (litt flaks må man ha på tur)! Og de var hyggelige folk, kidsa fikk grillet småfisk som snacks før vi kjørte utover i mørket (eneste aberet var kanskje at det de brant under panna var plast og annet tilfeldig avfall…)

Vi har hatt litt blandete spiseopplevelser ute her. Har egentlig bare spist ute et par ganger i Palmeira; en veldig bra, og en mer skuffende. Det første stedet fikk vi skjell og fisk nærmest hjemme i stuen til en familie, veldig trivelig og godt! Andre gangen bestilte vi kylling og burgere, og det som ble servert var french fries og en karbonadeaktig sak til en av oss. Kylling? Nei det har vi ikke allikevel, var svaret… Lobsteren, som Cabo Verde er veldig kjent for, er det lite av så vi har ikke fått noe av det noe sted… Tuna derimot, det har vi spist mye av!

 En av restaurantene i by’n

Birk er rå på å få seg kompiser og spiller fotball med smågutta i gata og hilser med største selvfølgelighet på kiser på hvert gatehjørne. Mikkel henger med, litt småsvett i varmen, men veldig happy med å ha alles føtter i lekegrinden sin (=cocpit)!

 Birk med nye kompiser

 og flere!

Det er fine og aktive dager med fire kids på fem år og nedover, men de er stort sett greie og fine og har mye morsomt å komme med når det gjelder det meste (og selvfølgelig både krangler og sloss de også)! Nå har Ivi vært med i gjengen i et par uker og de er blitt godt kjent på godt og vondt. Det er kult å se at småmatrosene leker og lever i båt med største selvfølgelighet, og styrer og steller med sitt!

Om det er en ting vi kan sette fingeren på når det gjelder Sal, så må det være tilgangen på vitaminer… Mama er sånn passe fornøyd med utvalget av frukt og grønnsaker – det regner omtrent ikke på øya og den er så tørr at noe landbruk eksisterer ikke. Dermed var det et lite imponerende utvalg, kun gulrøtter, bananer, poteter og pumpkin med særs dårlig holdbarhet… Blir bedre på de andre og mer grønne øyene! Og det er ikke nok til å sverte den gode følelsen vi har fra øya, og spesielt Palmeira.

Palmeira – kult med små forhold og lokale folk. Og fantastisk med alle de lokale som svarer: «no stress»!

Og storebror Martin: vi prøvde å finne en Cabo Verde-skjorte til deg med «no stress» på, men det glapp…

 Glade kids

 Feit drosje I

 Feit drosje II

 Underernært på TV…

 Digg!

 Som fra et vestlig interiørmagasin…

 Gutta i parken